LAGOTTO ROMAGNOLO

Tekst: Anne Indergaard

LAGOTTO ROMAGNOLO, vann- og trøffelhunden med krøllpels fra Romagna.

 

Tekst:  Anne Indergaard    

Ja, denne munnfullen var det første, offisielle navnet på rasen; ”lagotto cane da tartufi  a pelo riccio romagnolo”, nå forkortet til lagotto romagnolo.  Romagnolo fordi den kommer fra provinsen Romagna i Italia, lagotto av  det italienske ordet ”lago” for sjø eller vann.  Altså en vannhund fra Romagna.   Hvem hadde trodd da det første eksemplaret satte sine ben på norsk jord som norskeid hund for kun 7 år siden at dette skulle bli en så populær rase?

 

 Historikk:

Mange av nåtidens raser gjør krav på aner tilbake til førhistorisk tid, basert på én skisse eller ett skjelettfunn, eller aner tilbake i historisk tid basert på ett maleri.  Det er klart at hunder av type lik mange av dagens raser har eksistert lenge, men det har neppe vært drevet en bevisst avl på alle disse like lenge.  For de krøllhårige vannhundenes del fins det derimot skriftlige kilder tilbake til førkristen tid, og i ”De Canibus Britannicis” beskrives både utseende og arbeidsmåter til vannhundene.  På 1800-tallet var distinkte undertyper beskrevet i ulike land.   I et daguerreotypi  fra 1890-årenes Romagna avbildes en hund som skiller seg fra de andre vannhundene og som  uten tvil er en lagotto, og jaktbeskrivelser fra tidligere tider bekrefter at de fantes i store antall. 

 

 Rasen var altså opprinnelig en vannapporterende hund, i slekt med den spanske og portugisiske vannhunden,   med røtter tilbake til barbet, som også er puddelens stamfar.  Den fantes i store deler av sentrale, nordlige Italia, som da så helt annerledes ut enn i dag, med store myr- og våtmarksområder.  Pæleboerne der leide den ut som apportør til  rikfolk på andejakt og den  kunne hente flere hundre skutte  fugl på én dag.  Den var og er altså en hund med stor arbeidskapasitet.    Men da våtmarkene i Romagna ble drenerte for å kvitte seg med malariamyggen, falt arbeidsoppgavene dens bort.

 

 For ca 150 år siden begynte man derfor i regionen å avle bort jaktegenskapene og i stedet omskolere den til bruk som trøffel-hund.  Rasen har en  fantastisk god nese, noe som fremdeles er deres adelsmerke. Trøffelen er en sopp som vokser 10-20 cm under jorden, i symbiose med eiketrær.  Den har en utpreget, sterk aroma og kan oppnå en kilopris mange ganger gulls.  I motsetning til grisen, som også brukes til å lete trøfler, så er ikke lagottoen interessert i å spise av fangsten.  Derfor kan en god  trøffelhund være verd sin vekt i gull.

 

 

  Akkurat som vår buhund, så var lagottoen  en hund som bare fantes der, på landsbygden, uten at noen tenkte over hvordan den så ut eller at det var noe spesielt med dem, de verdsattes for sine arbeidsegenskaper.  Først på 70-tallet ble man oppmerksom på at den opprinnelige typen holdt på å bli borte pga innkryssing av alle slags andre raser.  Derfor begynte de arbeidet med å samle inn hunder av ´rett modellª, stiftet en raseklubb og arbeidet for å få rasen anerkjent. I 1991  ble den anerkjent av den italienske kennelklubben og allerede i 1995 kom de første tre eksemplarene til Sverige, hvor René Sporre -Willes og Torsten Widholm  har vært en drivende kraft bak utviklingen, både der og internasjonalt.  Hennes internasjonale kontaktnett gjorde at det var mulig å få kjøpe tre av de ypperste lagottoene med, -så langt det lar seg sjekke med så nytt raseregister, - en stamtavle som innbefattet de beste avlsdyrene.   De første importene gjorde seg raskt bemerket i gruppesammenheng og deres sjarmerende vesen vant fort en stor venneskare for rasen .

 

Rasens standard

Lagottoen skal være en liten til middels stor, kvadratisk hund mankehøyde er 41- 46 cm for tisper, 43-48 cm for hanhunder, velproporsjonert, robust og rustikk av utseende.  Altså, til tross for de tette  krøllene, ingen hund som ser ut som den kommer rett fra frisørsalongen.  Den skal være  moderat  på alle vis, ikke for grov og ikke for lett, godt vinklet foran og bak med tydelig muskulatur.  Hodet er middels stort med rund skalle, hengende ører  og  relativ butt og bredt snuteparti, noe som forsterkes av bartene,-   den minner meg om Dyret i Muppetshow med sitt vegg-til-vegg smil,- og en stor og bred snute. Halsen er tørr og kraftig, uten å være grov.  Ryggen er bred, rett og sterk, med manken høyere enn krysset.  Krysset er mykt rundet.  Halen er lang og  lystig , ikke  for høyt ansatt.  Lange, godt tilbakelagte skulderblad og gode vinkler i forpart og bakpart sørger for et energisk, effektivt trav.   De kommer i alle farger og kombinasjoner, bortsett fra svart.  Rasen skal ikke ha gen for svart pigment, så alle snuter og øyenkanter er brune, fra helt mørkt til nesten kjøttfarget, i samsvar med pelsfargen.   Pelsen er tett krøllet og skal holdes relativt kort.  Den er lettstelt,- nesten alt som setter seg fast i pelsen faller av igjen når den er tørr hjemme i egen kurv.   Pelsen klippes et par ganger for året, ellers gres den gjennom så det ikke dannes tover og fuktes slik at den krøller seg igjen.

 

 

Lagotto i Norge.

Da den italienske champion tispen Trilly med sin proff-handler Richard Hellman, gjorde seg bemerket i gruppesammenheng på Vikingskipet i 1996, åpnes øyene for mange nordmenn for denne sjarmerende rasen.  Den første lagottoen som kom til Norge var  Gerry Slydal og Inger Bogens oransje tispe Cobby’s Cotognata fra René Sporre-Willes.  Hun ble samme år fulgt av Arne Foss’ hvite hanhund Ch. Cobby’s Imperatore.  Det første kullet kom alt i 1998 etter Cotognata og Nord.Ch Re d’Abruzzo Gerry, en hanhund som i stor grad har satt sitt merke på avlen i Norden.  Etterspørselen etter valper har hele tiden vært stor. Siden den første kom til landet for ca 7 år siden har antallet vokst raskt til det nå er registrert 180 voksne lagottos i Norge, og det er venteliste for valper. Siste år registrertes 26 kull , 45 hanvalper og 23 tispevalper. I Sverige finnes det ca. 1500 lagottoer, i Finland 500-600, dette bare på ti år. .   Sammen med Australian Shepherd er det kanskje den rasen som vokser raskest i  Norden

 

 

Egenskaper.

Lagottoen er en hund som passer til den moderne familien.  Den er lett,  verken for liten eller for stor.  Den har en lettstelt, røytefri pels.  De fleste av de andre rasene som ikke røyter må strippes og trimmes av eksperter.  Lagottoen skal også klippes et par ganger i året, men dersom man ikke tenker konkurrere i toppen på utstilling, er ikke frisyren  mer krevende enn at man klarer det selv.  Den er livlig, aktiv og barnevennlig.  Ja, faktisk trives den kanskje best i barnefamilier, hvor det skjer noe til stadighet, slik at den får tilfredsstilt sitt aktivitetsbehov.  Det første halvannet året vil man særlig merke at man har fått en aktiv rase i huset, siden roer det seg gjerne ned noe.   Den er kjærlig og munter i familien, men kan være noe reservert mot fremmede.  Den er sprek og spenstig og setter pris på lange turer i skog og mark og fjell, men kan også få tilfredsstilt sine behov som byhund.  Den har ikke jaktinstinkt, slik at det er liten sjanse for at den stikker av, den er vennlig mot andre dyr og krangler ikke med andre hunder, den bjeffer lite og den er lettlært.   Men naturligvis er ikke alle like.  Noen er tøffe og krever å få arbeide, andre egner seg best som kosedyr.  Men alle lærer utrolig fort, noen ganger fortere enn man skulle ønske, særlig når det gjelder unoter!  De knytter seg sterkt til sin eier, men også til resten av familien.  Det er ingen typisk vakthund, selv om den kan gi fra seg et boff eller to for å fortelle at noen kommer.  Men naturligvis kan også en lagotto utvikle seg til en bjeffer, om den ikke i ung alder får beskjed om at dette ikke er dens oppgave.

Og når det gjelder å få beskjed om hvordan den skal oppføre seg, så virker myke læringsmetoder best.  Det er ingen hund som trivs med en hard og tøff behandling.  Lettlært som den er, når den forstår hva du forventer deg av den, er den ved god behandling alltid villig til å være til lags.

 

Det er en utbredt misforståelse at hunder som ikke røyter egner seg bedre for allergikere.  Det er ikke pelsen man reagerer på, men støv og pelsmidd.  Støvet er hud som skiftes, bl.a., slik det skiftes hos mennesker.  Hunder som børstes og bades ofte får vasket ut dette støvet og pelsmidden til en viss grad, slik at de er lettere å leve med for allergikere. Riktignok er lagottoen glad i å bade, men pelsen er meget tett og tykk og skal ikke børstes, slik at døde hudceller blir sittende i pelsen.  Derfor vil jeg ikke tro at den er spesielt egnet for allergikere, selv om den ikke røyter.

 

 

Aktiviteter med lagotto.

En rase som gjennom århundrer er blitt selektert for sine arbeidsegenskaper mister ikke disse på noen få årtier som familiehund.  Men det betyr ikke at man behøver sykle mange mil med den daglig, eller ha mange og lange treningsøkter på lydighets- eller agilitybanen.  Det viktigste for den er at den får være med der ting skjer i familien og ikke etterlatt alene hjemme i lange perioder.  Det trivs den dårlig med. 

Dersom man har ambisjoner om å konkurrere i lydighet med sin lagotto, må man ha klart for seg at det ikke er en border collie man arbeider med.  Når så det er sagt, må opplyses at det alt fins flere lydighetsekvipasjer som gjør det bra, med i alle fall én lydighetschampion det jeg vet om, kanskje flere?.  Og i agility kommer dens kvikke, snartenkte lynne godt til sin rett.  Flere og flere konkurrerer i agility med framgang med sine lagottos.  Men den aktiviteten som ligger absolutt naturlig for dem er spor og feltsøk.  Rasen har gjennom generasjoner vært avlet selektivt for gode neser, og har flere lukteceller i nesen enn normalhunden har.  Spor- og feltsøk er konkurransegrener, det samme er blodspor, men sporsøk behøver ikke være noe komplisert og konkurransebetonet, det kan også være en hyggelig aktivitet for hele familien når man er ute på tur i skog og mark med hunden.  Man kan f.eks sende ene familiemedlemmet i forveien for å gjemme seg, og så kan man be hunden finne dem.  Eller man kan gjemme saker, både i marka og hjemme i stuen, og be dem finne dem. Det er noe både hund og familie kan sette pris på.  Dersom man, når man ser hvilken glede hunden har av sporarbeidet, ønsker utvikle det noe mer, bør man gå til anskaffelse av en sporsele og en lang, tynn line.  Vis hunden sporstart, la den få tid til å snuse, sørg for at den jobber med nesen i sporet.  Følg selv etter for enden av den lange linen, uten å forstyrre hunden mens den jobber.

En annen aktivitet som faller helt naturlig for lagottoen er vannarbeid.  Den elsker bade og svømme.  Selv om den kanskje aldri blir den knall-apportøren som enkelte retrievere, så vil vannapportering være en effektiv treningsmåte for lagottoer.  Og for ikke å snakke om lystbetont!  Og det må jo være det viktigste,- at hunden og vi har det moro sammen og trives med å gjøre ting sammen.

 

Helse.

Dersom definisjonen på en sunn hund er en hund som er frisk, så er lagottoen sunn.  Statistikk fra forsikringsselskap i Sverige, hvor rasen er betraktelig mer tallrik enn her i Norge, viser at den har liten veterinærfrekvens. 

Før rasen ble godkjent av FCI, måtte det legges fram omfattende veterinærundersøkelser.  Tester viser at den er fri for de fleste og alvorligste  øyensykdommer, men det fins en viss grad med hofteleddsdysplasi.  Ved de innledende undersøkelsene før FCI godkjente rasen var 66% fri, 14 % hadde svak grad.  Det var godt nok for FCI.  For en så lett og smidig rase fører dessuten sjelden svak og middels grad til noe problem, dersom ikke forkalkninger forverrer situasjonen. 

Hunder som er så glade i å bade som lagottoen kan få våteksem om man ikke tar hensyn.  Etter sjøbad bør alt saltvann skylles ut og hunden tørkes.  Bader de mye på høsten, når det er kaldt i vannet, kan de få ”vannhale”,- slik labradorene gjør.  Det er en form for ”forkjølelse” i halen,- den henger slapt den og er litt øm.  Det går over av seg selv i løpet av noen få dager.

Noe annet man må passe på er å holde ørene innvendig fri for hår.  Som for alle hunder med hengeører kan det bli et tett og fuktig miljø i øregangene om man ikke sørger for at det kommer luft til ved å trimme bort overflødig hår i ørene.  Særlig viktig er dette om hunden bader mye.  Tett pels i øret holder på fuktigheten.  Dersom man ikke passer på, kan det oppstå ørebetennelse.  

 

Norsk Lagotto Klubb.

 Det er viktig at en rase som er i slik vekst har en raseklubb som ivaretar utviklingen og dens interesser.  Derfor samlet entusiastene seg, tok kontakt med NKK og fikk vite hvordan man går fram for å stifte en ny raseklubb.   Det nødvendige antall medlemmer var fort vervet, lover og samarbeidsavtale med NKK godtatt og et interimstyre på plass.   Fra 1.1.2006 er Norsk Lagotto  Klubb en offisiell samarbeidspartner med NKK.  

 

I Trondheim har klubben allerede startet med aktiviteter.  Fra i sommer har 10-15 hunder og kanskje 3 ganger så mange mennesker møttes en gang i måneden for å dyrke sin felles interesse for rasen. For her er hele familien involvert, det er en typisk familiehund som går godt sammen med barna i lystig lek.   Til hvert møte er det et program, men det viktigste er at hundene treffes og har glede av hverandres selskap. Ingen hunder viste tendens til aggresjon og ingen ville stikke lenger vekk enn   at de hadde øyenkontakt med eierne.  Det viktigste så ut til å være det sosiale, både for hund og eier.  Det at det fins aktive oppdrettere i området gjør det lettere å få i gang slik aktivitet, siden alle har god kontakt med sine valpekjøpere i distriktet. 

 

Klubbens første utstilling er allerede planlagt og godkjent.  Det blir helgen 13.-14. mai på Hunderfossen.  Det skal ikke bare være en utstilling, men en aktivitetshelg for hele familien  med innføring i trøffelsøk (det fins faktisk trøfler i Norge, men ikke av den spiselige sorten), lydighet og agility, og naturligvis også i pelsklipp.  Dessuten blir det ringtrening for dem som er nybegynnere i ringen.  Lørdags kvelden legges det opp til felles grilling, årsmøte og sosialt samvær, mens søndagen  blir det offisiell utstilling med Torbjørn Skaar som dommer.  Styret håper på stort oppmøte både fra Norge og nabolandene.   Uansett hvor de kommer fra, så behøver ikke vi å skamme oss for vårt eget oppdrett,-  norske lagottoer  har vist frampotene allerede med hell, - i fjor vant Kari Riise fra Oppdal med Helmina av nr 35, en datter av før nevnte Gerry,  den svenske Raduno, spesialutstillingen for lagottos, fra godt over 100 påmeldte.   Den har også konkurrert helt i toppen på Bamselisten til tider i år.   Kari deltar også med hell i lydighet med Mina, noe som viser at det går an å kombinere ”brains and beauty”. 

 

Dersom du har eller er interessert i lagotto, så er klubbens kontaktadresse: Norsk Lagotto Klubb v/ Hege Sundsbarm, Linjeveien 29, 1087 Oslo.

 

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Edward Rolfsen | Svar 22.03.2015 13.01

Veldig bra.Fikk med meg mye informasjon som jeg ikke visste om.Skal bestille bok så jeg får mer info.

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

25.02 | 20:08

Driver dere oppdrett av Lagotto enda?

...
14.11 | 00:44

Hei, driver dere fortsatt med oppdrett av Lagotto?

...
13.06 | 20:35

Søsteren Caisa og broderen Isak hilser fra henholdsvis Trondheim og Hommelvika. De er av samme kullet som Iggy og er fortsatt ivrige turgåere og lekne voffser👍

...
04.03 | 12:20

Hei,
Vi ønsker en trøffelhund:) Driver dere med oppdrett av slike hunder?

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE